ThaiFluer!

Siden vi hadde opplevd Lykken i Laos skjoente vi at vi ikke kunne sveve hoeyere i dette land og bestemte oss derfor for aa utforske det beryktede landet Thailand. Vi satte oss paa bussen med en slags skrekkblanda fryd. Man har da hoert saa mangt om Thailand, vaere seg baade positive og negative ting. Siden disse fluene, altsaa oss, har for vane aa se det positive i ting var det naturlig for oss aa se i de baner.

Vi banet oss vei gjennom Laos jungel og kom til ei elv. Paa andre siden laa landet Thailand. Vi kan skrive under paa at det var en magisk crossover denne gangen og vi frydet oss over dette. Siden vi hadde hoert saa mye bra om Shanghai bestemte vi oss for aa ikke dra dit siden det er i Kina. Derfor dro vi til Chang Mai istede. Vi hadde hoert mye bra om dette stedet ogsaa. Titt og ofte foeler vi at vi er med i spennings og krimserier paa Tv-Norge og derfor var det ikke uvanlig for oss aa ankomme byen sent en fredagskveld. Store sekker. Uten kart. moerke gater. Det er til aa faa frysninger av. Bortsett fra at sekkene ikke er saa store at vi ikke klarer aa baere dem, kartet trengte vi ikke da vi moette levende menneskekart og de moerke gatene ble godt opplyste av gatelykter. Vi var i trygge hender da den soeteste lille thaikvinnen paa sin lille motos stoppet og spurte om vi trengte hjelp. Var det saa tydelig? Ja takk sa vi. Vi trenger et sted aa sove, sa vi etterpaa. Hun pekte paa kartet som vi plutselig hadde (hvor kom det fra?) og anbefalte gater og hoteller, hosteller og guesthouses. Vi graat av glede og smilte soett. Hun smilte soett tilbake da hun forsvant med vind i haaret (ikke ulikt Carola) bortver de opplyste gatene. Vi tok kartet fatt og vandret mot maalet - the guesthouse! Plutselig var hun der igjen. Hun hadde snudd og kom tilbake. Hun ville bare si at hun hadde gitt oss feil gatenavn. og naa ville hun rette opp i sine egen feil slik at vi ikke ble mer fortapte enn vi allerede var. Vi bukket, nikket og neiet og kjente at Thailand ikke var saa vaerts after all.

Vi fant ikke stedet hun anbefalte. vi sov ett annet sted. vi hata det. vi ble syk. vi pakka sekkene. vi la paa vandring. vi fant ett nytt sted. vi likte det. vi ble frisk.

saa var det soendag og herrejeminin var der ikke et marked ogsaa. Vi hoppet opp og ned av begeistring. Vi saa paa hverandre og var enige om at det vi allerede baerer rundt paa i sekkene vaare kan om noedvendig> kastes!
Vi ble vill i nikkersen. Prutet til den store gullmedaljen og baerer naa paa diverse skatter. naa er skatten vaar saa naaa kan vi ta det rolig de neste hundre aar. gaver kommer til de som har oppfoert seg der hjemme.

Saa ble vi sultne. Og dro paa cookingclass. AAh som vi kokkelerte. Aldri har vi vaerr saa graatkvalte av chilli og andre urter. For noen smaker, lukter, frukter, groennsaker, raavarer. Smaksloekene danset samba.
Vi laerte aa lage dette:

- chicken and cashewnuts
- green curry
- cour and creamy soup
- red curry
- papaya salad
- Chicken salad
- springrolls
- sticky rice with mango



Naa er vi proffesional thaichefs. Saa hold dere unna kjoekkenet naar vi er i naerheten for vi kan noe ingen andre kan. ingen er som oss. vi har noe, litt av hvert aa laere dere. dere er glad for at dere moette oss. (synges)

Chang Mai hadde andre ting aa by paa ogsaa. for eksempel trekking. Men siden Daniel ikke var med til Thailand nektet vi plent aa begi oss paa vandring inn i jungelen paa egenhaand. Derfor dro vi paa kino. vi saa Kong Fu Panda. Vi hadde glemt at nasjonalsangen skulle synges foer filmvisninga. men vi ble minna paa det da sangen startet og kongen smilte bredt fra kinolerretet. Vi kjenner at vi liker kongen. og haaper han liker oss. Vi proever aa holde oss inne med royalitetene. foreloepig har vi den norske kongen med oss rundt halsen saa vi har en foelese av at vi greier oss ganske bra.

Lykkelig i Laos!

Lykken. Den som ikkje kommer nr det passe. den som ikkje sku nn andre plassa. den som bare kom!

Vi snrte vr sekk og vandret med freidig mot oppover ssidene i jungelen sammen med vr kjreste Daniel, som vi ikke visste kom til bli vr kjreste Daniel p dette tidspunktet, samt vr bakfulle guide og en kjentmann. Vi ble ikke kjent med han fordi han bare holdt seg i bakgrunnen,vi kalte han bare for "Skyggen". Noen ganger sang vi "Hvor er , Hvor er, Hvor er Skyggen..?!" Han svarte ved dukke opp bak ssiden, vi mistenker han for snakke/synge flytende norsk...

Daniel. Hvordan skal man kunnebeskrive en slikt sammensatt flott vesen som han? Vi kjenner at vi fr prestasjonsangst og pustebesvr bare av tanken. Men vi griper den imaginaere pennen fatt og nsker gi Daniel den heder og re han fortjener. Derfor oensker vi begynne med den spede begynnelse. Lille Daniel ble fdt i det herrens r 1986 i kongeriket (droningriket?) England. For respektere hans anonymitet nevner vi ikke hans fdeby.
Daniel har blant annet ring i nesen, han har midtskill og han har ei skeiv tann. Nr han smiler blinker det lurt i ynene hans og man lurer p hva som kommer til bli hans neste trekk. Han er bereist den unge mannen, reist i Burma og Nepal, og har stadig nye reiseml. Han er opprinnelig dataekspert, men fant plutselig ut at han egentlig nsker vre massr. Det er bare noe av det.

Det var varmt i jungelen, men hete er ingen hindring. Vr smlubbene guide jogget opp ssidene mens han fortalte om hvor mye han drakk i gr. Vi var ikke lite imponert og mimret over vaar egen ungdom. Vi kikket paa Daniel i smug. Han kikket paa oss. Vi delte vann og reiseerfaringer som er den grunnleggende normen paa reisefot. Vi lo litt av hverandres historier. Daniel tok eventuel ironi paa staaende fot.
Kjaere leser, det var ikke fritt for dufter, regn og solskinn i jungelen. Vi fikk alt vi! Matpause fikk vi og, paa en liten bambusplatting med straatak. Her fikk vi sticky rice og noe som kanskje var leverpostei. Vi spiste. Saa gikk Daniel for aa fotografere sommerfugler(det er bare saant som han gjoer naar han ser noe vakkert) og vi, fluene og guiden sov en liten halvtime, helt til det regnet saa mye at vi maatte tussle videre.

Vi ankom en liten landsby. Her bodde det 17 familier og en hel del dyr. Vi fikk innkvartering paa det lokale hotellet; en bambusplatting med div.bambus irundt. Vi var fornoeyde og gledet oss over alltingen! Vi tusslet mellom smaagris, storgris, kroetter, kyllinger, hunder, katter og div. andre fjaerkre. Daniel kosa med alt og alle. Men herregud, vi skal ikke legge noe mellom, og innroemmer at etter en hvis tid saa blir man innfoedt selv og trenger aa gjoere noe annet. Hva annet kunne vi gjoere? Fluene og Daniel hadde nu virkelig funnet tonen og vi hadde samlingstund i bambushytta vaar. Diverse forslag kom opp og vi kan herved annonsere den 25.mai som den internasjonale " Balangsere ei flaske i tryne dagen". Dere vil bli overrasket over hvor lenge man kan drive paa med slikt. Noen har dog bedre balangse i trynet enn andre. Kommer helt ann paa hvilken kvalitet trynet er av. Etter at vi var overrasket over trynene vaare maatte vi finne paa noe nytt. Husker dere Daniel? Den piercingete gutten med midtskill som var dataekspert, men ville bli massoer og fotograferer paa fritiden? Denne unge mannen begynte med yogas. Midt forran oss. Mens han fortalte om kampsporten som han ogsa driver med og viste oss noen triks.Vi deltok som best vi kunne, saerlig Caroline som har peil fra foer. Da vi trodde det ikke kunne bli bedre uttalte Daniel foelgende "So, girls, what is your favorite Michael Jackson song?"

Skumringen kroep opp innunder armene vaare og vaar guide var ferdig med kokkeleringen. Vi hadde spurt om vi fikk bidra, men det var ulovlig. Uansett, maten var servert og hvilket maaltid! Det var blodpudding, tomatchutney, ris og diverse andre godis som vi rett og slett ikke veit hva er og rett og slett ikke vil vite hva var! Vedsiden av oss satt ogsaa landsbyens laerer og hoevding, de delte ut riswhiskey til de som ville ha. Alle maatte ville ha, bortsett fra Gidsken som bare ikke ville ha paa ordentlig. Guiden vaar hadde nok smakt litt paa whiskeyen mens han kokkelerte. Det kunne vi kartlegge helt paa egenhaand. Det ble en fin kveld. Vi stilte spoersmaal og ble stilt spoersmaal. Vi lo jevnlig og observerte at skurmingen var blitt til stummende moerke. Klokken var slagen 20 og landsbyen hadde lagt seg. Saa det gjorde vi ogsaa, nesten.
Vi laa der, dandert inni hver vaar myggnettinghytte inni bambuseringen. Daniel var ikke saa troett, og vi var heller ikke saa troett. Vi sang. Vi sang en hel del. og det var en fin opplevelse. Saa sa Daniel at det var en stor edderkopp paa myggnettingen til Flu-Gidsk. Det synes Gidsk at var en relativt helt utrolig veldig darrlig spoek. Daniel sa at han ikke drev med loegn og kunne bevise det. Det gjorde han fordi det var en helt gigantisk fuckings ekkel edderkopp paa myggnettingen til Gidsk! Panikken steg til relativt nye hoeyder og Daniel sa at han skulle gjerne ha fjernet den hvis det ikke var for det at han syntes den var litt ekkel og ikke visste om den var farlig. Det forstod vi, men mente at han maatte da vel for svingende gjoere n-o-e! Saa det gjorde han. Han gikk inn i landsbyen og fant bedrukkende menn og foelgende samtale ble gjennomfoerte(dette vet vi da bambus ikke er lydtett):

"It's a big spider there!"
"Okey"
"But it is a big spider there!"
"O-k-e-y"
"It is a big spider in our room, the girls are afraid! Can you come and get it?"
"Yes"

Saa sov vi. Sammen i natten.
Neste morgen stod vi opp senere enn de andre. Vi regnet med at guiden vaar var litt medtatt, vi regnet feil.
"Hello my friends, how are you? Did you hear me fall into the river last night?!"
Guiden vaar var i straalende form han! Serverte en groetaktiggreie til frokost som tilogmed Daniel var saa uhoefelig at han ikke spiste opp, saa gikk vi. Guiden vaar foerst, men underbuksene hengende til toerk utenfor sekken, vi bak, med alle underbukser godt gjemt hvor som helst.
Vi moette flere landsbyer og flere folk, vi hilste paa flere dyr og vi var saa kliss blaute som man kan bli. Det er regntid. Desto bedre! Vi var i straalende humoer, vi sang og vi sang, og Daniel, vaar kjaereste Daniel, husker dere Daniel? Den piercingete gutten med midtskill som var dataekspert, men ville bli massoer og fotograferer paa fritiden? Han gikk nest foerst og sang Lady Gaga og David Bowie omhverandre!

Etter jungelering slappet vi litt av. Og hadde kvalitetstid med Daniel. Hjertene vaare var mindre, men stoerre, og man kan si at vi var lykkelig. Lykkelig i Laos!

Lost in Laos!

Det regnet da vi ankom Luang Prabang. Men det var jo bare vann, s fluene gjr som fluer flest nr de kommer til et nytt sted. De satte av litt tid til bli kjent med byen og kjent med kartet. Dette har vi gjort mange ganger fr, og det er ikke fritt for at vi ble frustrerte da kartet vi hadde ikke fungerte! Det var rett og slett helt ulogisk, og folk vi spurte sendte oss i heilt feil retning i forhold til vr logikk. Derfor la vi kartet i veska og fulgte logikken. Da vi hadde fulgt logikken langt og lenge oppdaget vi at ogs logikken var ute av drift. S vi snudde og til vr store glede, og overraskelse hadde kartet rett, denne gangen ogs.
Det viste seg at kartet ikke bare hadde rett, men det var ogs et meget dyktig kart p andre mter, da det tok oss med til nattmarkedet. Og hvilket herlige marked kjre leser! Farger, pruting, pannekaker, praktiske og upraktiske duppeditter s langt ye kunne se! Vi gikk for det mest upraktiske og synes i ettertid det var gode valg. Den er ikke tung, den er min sekk!
Siden dette kun var et nattmarked mtte vi fylle dagtiden med andre gjreml eventuelt yenml. S vi kikket p buddahs gedigene fotavtrykk, vi kikket p pagodas, p postkontor og vi tok en mini-van til et noget fantastisk vakkert fossefall. Det var alts s flott at de installasjonsfossefallene i Disney World bare kan g legge seg! Og du tror det ikke, men fluene badet! De badet kanskje ikke direkte i fossefallet, men i en kulp og det var kjlig og forfriskende. Som de trekkfluene vi er beveget vi oss opp til toppen av fossefallet, men der var det ingenting se, men gjorde kulpen desto bedre!
For ikke kaste bort tiden gikk vi inn fr f oss noen venner. Vi startet med bjrnene i reservatet ved fossen og sendte en liten tanke til Tonje og Polarzoo. Etter noe s avansert som bjrne-small-talk, var det lett som ingenting at vi slo av en liten prat med en tysker og franskmann etterp. De tilbd oss myggpudder. Vi takket ja. S sa vi hadet.

Vi likte bde bjrnene og gutta vi, men fant ut at sannsynligheten var strst fr mte p gutta. S vi satte oss og ventet p og tilfeldigvis mte p dem. Det gjorde vi. Vi snakket om lst og fast, og etter en times tid nr man presenterte seg kom vi frem til at vi hadde sosialt samvr med Thorsetin og Vinccent. Thorstein hadde briller og skjegg, han var den tyske ca.35-ringen. Han hadde vrt i Asia 10 ganger, og snakket laaaangsomt. Vincent var glattbarbert og med mrke lokker rundt rene. Han rgte en sigarett av og til, som franskmenner seg hr og br. Han var den franske. Vi var de norske, og fortalte sanne historier fra virkeligheten med en god del ironi. Franskmannen skjnte at det var ironi. Det gledet vre hjerter. Vi forskte f dem til invitere oss med p motorsykkel dagen derp, men siden vi hadde bussbillett inviterte de oss aldri. Vi angret oss for det, men den som venter, venter p noe godt, og vi ventet p Daniel. Men det var det ingen som visste. Kanskje med unntak av Herborg Kraakevik, og hun har vi ikke daglig kontakt med. Herborg, hvis du leser dette, var klar over at vi ventet p noe godt, og ikke ga beskjed ? henvend deg til skranken i glasshuset! Kjapp deg, husk, vi har sommersteng!

Siden vi ikke var invitert p motos, men hadde en stende billett i en mini-van ble det transportmten vr til Luang Namtha. Vi koste oss s voldsomt at de tte timene det skulle ta, fort ble til elleve. Noe av det vi opplevde;
- Bestefar var sjfr. Han lo voldsomt og klukkende, noe som fikk oss til og knise.
- Hans kone, alts bestemor, ville ogs vre med. Hun pleide lakkere negler og farge hr p fritiden. Hun hadde leppestift og rosa mobil, samt en tteflakse p innerlomma.
- Tteflaska ble brukt av en liten pige, alts barnebarnet, hun var redd oss og grt. S ble hun vant til oss, men nektet spise potetgullflaket hun fikk i present fra posen vi hadde med oss.
- Det tyske paret vi ogs hadde sett p grensen mellom Vietnam og Laos.
- En ung mann som jobbet i transportselskapet, men som ikke fikk bidratt med noe srlig da bestemor fiksa biffen.
- En fyr som ikke var s glad i kjre p humpete uvrne veier. Han satt vedsiden av oss, men noen ganger hang han ut av vinduet og spy. Da ga bestemor han toalettpapir.
- Veiarbeid. Dette frte til noen stopp bde her og der.
- Vi fikk opplevelsen av stoppe pga hye unormale lyder fra motoren. Men s kjrte vi videre s det var sikkert ikke s farlig. Dessuten hadde Gidsk en gul hjelm i sekken s det ville nok gtt bra uansett.
- Vakker natur omkranset oss naturlig nok p alle kanter, vi kjrte gjennom landsbyer og s direkte inn i badearealet til folk flest. Vi s barn leke og gamle mennesker sitte.
- Matbudsjette vrt ble overholdt p et av vre f stopp. Bestisene spiste insekter, vi hadde nok med oss selv og spiste nuddler hos naboen. Den som venter p noe godt?Og vi ventet p Daniel. Men det var det ingen som visste. Eller?

Vi ankom Luang Namtha og delte en tuk-tuk med det tyske paret vi ogs hadde sett p grensen mellom Vietnam og Laos. Vi fant oss fort et sted sove. Det frste er ofte det beste sa vi og sovnet sammen med en haug andre insekter. De vekte oss til stadighet i lpet av natten, bare for fortelle om sin egen eksistens. For Gidsken var det en lettelse f litt forandring i hvernatten da hun nattlig blir minnet p Carolines eksistens gjennom latter og hylytt mumlig og snakk. Dagen derp var ikke duket for annet enn latskap, derfor leide vi sykler og syklet rundt og gjorde oss kjent med vre naboer. Vi stakk innom en village near by og hilste p tilfeldig forbipasserende. Vi hadde p dette tidspunktet utviklet en forkjrlighet for Waterfalls. Derfor syklet vi til den waterfallsen som kartet vrt anbefalte. Vi betalte the entrane fee og vandret med freidig mot oppover og innover skogen. Vi mtte p noen kule ungdommer som spurte ?where are you going??. De var altfor kule og ville aldri forsttt vr fasinasjon for vannfall, s vi kunne ikke fortelle sannheten om vrt besksml, derfor svarte vi bare ?We dont know!? Vi tenkte at de ville forst. De var jo ungdommer- og ungdommer flest vandrer jo rundt uten ml og mening, Istede lo de. Vi lo ogs, vr ungdommelige latter. Tullet av oss vandre skoglangs i vilt fremmed landskap lizzm. Til vr store overraskelse var vi plutselig kommet til anskuelsesstedet. Vi grt. Det var den eneste nedbren som kom den dagen. Det vi fikk se var helt uventet. En stor Waterfall uten water. Vi var vitne til vr alle frste Fall. Vi skjnte fort at vr beskstid var over og gikk med hip og trendy gange forbi ungdomsa?
Resten av dagen brukte vi p sykle i motsatt retning av Fall?sn. Vi fant en flyplass.

S var det duket for ta p seg trekkingskoen som vi hadde drasset p siden tidenes morgen. Det var duket for trekking bare for at vi skulle kunne ha god samvittighet for den byrden vi har brt p. I tillegg hadde det vrt fint med litt natur og frisk fjelluft. S satt vi der da, tidlig en onsdagsmorgen, og ventet p Daniel. Vi visste ikke at vi ventet p Daniel, men vi visste at vi ventet p en from the UK fdt i 1986. Han hadde nemlig meldt seg p samme trekkingtur som oss. Vi gledet oss vilt. Villfluer. Det tok ikke lang tid fr vi var fjellfluer sammen med Dan (det skulle noen timer til fr vi skjnte at hans virkelige dpenavn var Daniel).


Lat i Laos!

For en skuffelse. For en pokkers sstor skuffelse! Det viste seg at de tjueseks timene p buss, som vi skulle skryte hemningslst av til vre barnebarn, de var usle tjue timer... Vi vurderte bli sittende p bussen bare for sitte der, men fant ut at det mtte da vre grenser og vi hadde krysset nok grenser de siste 20 timer!

S hei Vientiane, hei Laos, Hei Vientiane - Laos sin hovedstad! Nok en hovedstad tenker nokkanskje du at vi tenkte. Men hah - s feil kan du ta! Hvilken hovedstad! En by p snn passelig strrelse, ikke merket vi at det var trafikk der hvis det var trafikk, ikke var det noen som maste p oss, og s var det naturlig nok festival der. Dette hadde vi ikke tatt hyde for, men vi syntes ikke det var feil og plutselig vre deltaker p en Internasjonal Filmfestival! Vi s film fra Tyskland, Indonesia og Malaysia, vi var plutselig p konserter og snn fr vi visste ordet av det s hadde vi gtt p museum! Det var et lite opplysende museum, men meget minneverdig likevel. Det kan hende at de to fluene, som bare putter erter i nesen hvis du sier de ikke skal gjre det, det kan hende at disse to fluene kom til en utklednigsavdeling. Det kan ogs hende at de elsket det, og ble her inne i ca. 73 minutter. Dette er bare spekulasjoner fra undertegnedes side, men man kan anta at et evt.overvkningskamera har plukket opp diverse hydepunkter. Vi lover dele hydepunktene med dere nr tiden er moden.

Siden vi flte at det var lenge siden vi hadde vrt i Finland. Eventuelt at ingen av oss har vrt i Finland noen gang, oppskte vi en sauna. Det var vel hvilken som helst sauna tenker kanskje dere. Men det var det alts ikke. Det var en urte-sauna. Herbal Sauna. Vi ble dampende hete fluer. Ikke for det, vi er jo ganske hotte til vanlig ogs! Guidebkene (i flertall) kunne fortelle at der skulle vre munker omkring som drev denne saunaen. Flu-Caroline hadde lovet Flu-Gidsk at hun skulle passe p at hun ikke berrte munkenes hodeparti. Stor skuffelse pdro vi oss da vi ikke s en eneste orangekledd munk. I ettertid skjnte vi at vi var blitt lurt inn p en lure-fake-sauna like ved munke-urte-saunaen.Vi hadde beskt nabosaunaen. Som to gode fluenaboer sa vi pokker i kor. Men vi var alle enige om at det hadde vrt en fin dag.

Nettene derimot?for noen netter! Vi vil vre s freidige si for noen minneverdige netter! Ikke mange vil vel her ppeke at en hver natt med fluene m vre minneverdig, men vi tilstr at det ikke var vi som var hovedattraksjon disse nettene. Fluene bodde p dorm og her bodde det flere. Blant annet en som spiser gulrtter og annen rotfrukt. P sengen, p natterstid. Lenge. I flere timer. Som den oppmerksomme leseren du er tenker du nok p den hye lyden som forekommer nr man for eksempel spiser knekkebrd eller gulrtter. Hold p den lyden i hodet. Og nr den gulrot og annen rotfruktspisende mannen var ferdig med drvtygginga, da ga han seg i kast med morgengymnastikken p sengen eller p gulvet. Han var en skrue var han. Visst han ikke er blitt kjtteter s sitter han vel der enn. Og snipp, snapp snute s var eventyret ute.

?

Neida.

To be continued!

Continued:
En av de mange nettene vi tilbrakte p denne dormen ble Flu- Caroline en smule smgal av all drvtygginga s hun satte seg p gangen. g p gangen eller bli sendt p gangen kan assosieres med at man har vrt ulydig, men ingenting er s ille at det ikke er godt for noe. Og venner er da godt for noe. P gangen ble Flu-Caroline kjent med Jan Luise, eller p fluemunn; Belgieren, han hadde to venner de var: Skeivtann og Krlle. P fluemunn: Skeivtann og Krlle. De to sistnevnte var franskmenn som seg hr og br. S gikk strmmen og Flu-Gidsken ble en del av det gode selskap. Skeivtann visste rd og hentet et kubbelys som han tente p og vi var plutselig p camping i gangen. Gang camping. Campinggangen. S gikk vi la oss. Alene. Sammen med grnnsakshandleren.

S satte vi p bakeri og mtte en pensjonert sveitser som inviterte oss med p tur, men vi takket nei da vi skulle p film. Dumt tenker sikkert du. Men det var ikke s dumt. For filmen var bra.

Vi ble fortalt at det fantes en Buddha-statue-park i denne hovedstaden av en by. Vi beskte den ikke.

Da hovedstaden var tilstrekkelig beskt hoppet fluene p neste buss til Vang Vieng. Det var blitt 16.mai og 17.mai-komiteen l p etterskudd nr det gjaldt f nok folk til st med lapskaus-og rmmegrts bodene. Vi hadde gjort vr research og kommet frem til at i Vang Vieng mtte det vre nordmenn spore. Allerede p bussen observerte vi to unge norske piger som vi inviterte til feiring dagen derp. Vi smilte til hverandre og gledet vre hjerter!

Kjre leser, for deg som er uvitende om Vang Vieng sin hovedattraksjon, la oss komme med en kortere beskrivelse av denne;
Man har en elv, ved elven er det mange sm barer, i barene fr man feks gratis alkohol, man beveger seg mellom disse barene i en stor badering. Noen kommer seg bare til den frste baren. Andre kommer seg aldri fra den siste.
Som dere forstr var det ikke uten grunn av fluene konkluderte med at nettopp i Vang Vieng mtte vi kunne finne kalde nordboere.
Som seg hr og br tok vi med oss Skeivtann, Krlle og Belgieren p sken etter enda flere nordmenn. Vi fant dem og s for oss en meget fin 17.mai feiring dagen derp. Dog, vi glemte at det var dagen derp. S den 17.mai stilte vi oss inn p norsk tid og stod opp kl.08(norsk tid) for f mest ut av den beste dagen i hele ret! Gidsken tok frem den norske slyfen hun gr brer p, og fant frem et smykke med kongen p som hun hengte rundt halsen p Caroline. Vi var fine! Vi nsket oss gratulerer med dagen og gikk for spise en bedre frokost med tilhrende Sttendemaitaler!
Vi dro p jakt etter de nordpigerne og andre nordboere som vi visste befant seg i denne byen! Vi gikk gatelangs i tog og hpet at noen ville se oss og skjnne at dette var to festgladefluer. Vi fant ingen. Derfor tok vi syklene fatt og syklet til BAR 1 i tubingomrdet. Fr vi ndde elva hrte vi den norske nasjonalsangen blande seg med blgeskvulp og vi skjnte at n var vi kommet til riktig sted. Endelig. Nordgrabbar. Sang og fest. Til vr store skuffelse og fortvilelse skimtet vi nittenrgamle fulle russ som nakne og bedrukkede danset rundt i regnet og frskte seg p et stendemaitog. Vi snakket fransk til hverandre og toget videre. Begge grtkvalte. Hvor var det blitt av respekten for fedrelandet lurte vi p?!
Vi syklet ut av byen og blandet oss med lokalbefolkningen, fjell, ser og lskyr. Vi spiste kaker p kafe og mtte en belgier (ikke vr Belgier) som rykte grz og var hundre r. P nasjonaldagen. Hvor var det blitt av respekten for fedrelandet lurte vi p?!
Vi satt oss ned og betittet gamle venner FRIENDS p storskjerm og sendte tanker til Norges langstrakte land, slottet, kongen, sukkerspinn og plse i hamburgerbrd.
Kvelden ble avsluttet med sttendemaital nummer to og vi var lykkelige. For at vi to. hadde vrt sammen. I festen.

Siden attende mai var dagen etter sttende mai, sov vi lenge. Vi leide sykler og syklet samme rute som dagen i forveien pluss noen kilometer ekstra. Plutselig beskte vi en hule som var s mrk og skummel at vi snudde fr vi rakk beske den. Vi mtte Skeivtann, Krlle og Belgiern som var triste for at de hadde misset grsdagen storslagne feiring. Vi sa at Ja det burde de virkelig vre lei seg for. S bestemte vi oss for forlate Vang Vieng. Uten prve tubinga som er byens hovedattraksjon. Men vi foretrekk komme fra det med livet i behold.

Vi glemte avtale med K,S og B at vi skulle dra videre til Luang Prabang. Men til vr store glede var K og S ikke lengre unna enn et par busseter lengre bak. B (Belgieren) hadde dratt til Thailand ? hvorfor vites ikke. Bortsett fra at han skulle reise hjem til Belgia fra Bangkok noen dager etterp. Bussturen til Luang Prabang var som andre bussturer og ikke mye snakke om.
S da snakker vi ikke mere om det!


Kalde Fakta (KF)!

Tilbake i Hanoi og tilbake til storsekken sa vi jatakk til bo p det hyggelige hotellet, med den hyggelige resepsjonistdamen. Vi gikk opp til den hyggelige femte etasje og inn p det hyggelige lille rommet som var like hyggelig som det hyggelige lille rommet i tredje etasje som vi hadde bodd p ved vrt tidligere hyggelige opphold p dette hyggelige hotellet. Vi forlot hotellrommet for spise og bevandre Hanoi p ny. Da vi kom tilbake var det et lite hyggelig syn som mtte oss! Det var oversvmmelse p rommet og alt var vtt! Klissvtt av vann som kom fra? Som kom fra? Hvor i faen kom vannet fra?? Taket? Vi kjente p taket. Ikke det minste vtt. Badet? Toalettet? Nope, knusktrt. Vi ropte p den hyggelige resepsjonistdamen, hun tok med seg vakta og andre som jobba der. Alle var forferdet. Vi fotograferte. Skal man f igjen p reiseforsikra m man jo kunne dokumentere at det faktisk har vrt flom, oversvmmelse og naturkatastrofer evt. menneskekatastofer av uhyggelig slag. Vi fikk umiddelbart et nytt hyggelig lite rom i hyggelige andre etasje. Da vi n hadde bodd p tre ulike rom i tre ulike etasjer var det vanskelig for bde oss og den hyggelige resepsjonistdamen og til en hver tid vite hvor vi virkelig bodde.

Vi kunne ikke dy oss og gikk derfor tilbake til Joma Bakery og drakk kaffe og spiste bagels i et air conditionisert milj.Samtalene gikk lett og lystig rundt bordet. Vi pratet om vakre ting. Vi fortalte hverandre rrende og fine historier og plutselig begynte begge grte.

Gidsken (trevtt): Caroline, koffer skrik du?
Caroline(snufsete): Fordi har det superbra!
Gidsken (klynkende): vi e s lykkelig.

Vi grt av lykke. Dette er sant. Folk kikket rart p oss, men vi var lykkelige likevel.

Nr man frst befinner seg i selveste capital city m man jo hilse p revolusjonren, statslederen, statsminister og presidenten Ho Chi Minh. Vi beskte mausoleumet hvor han l balsamert p utstilling for alle som ville beske og vise sin respekt for den store nasjonal helten. En slik balsamering var i stil med hva som ble gjort for andre kommunistledere, men i strid med Hos siste nske; han ville bli kremert, og ba om at asken skulle graves ned p tre fjelltopper, en i hver av Vietnams hovedregioner. Han skrev: Ikke bare er kremasjon bra fra et hygienisk synspunkt, men det sparer ogs jordbruksland. Men der l han alts; opplyst i et glassrom med vakter p alle kanter. Gulv og vegger var fullstendig teppebelagt og det var ikke en eneste lyd hre. Vi kunne ikke hre vre egne fottrinn engang. Turister, fluer og vietnamesere gikk p rekke rundt Ho Chi Minh. Rommet var kjlig, vi fikk ikke prate eller le. Det forstr vi godt, vi hadde absolutt ingen behov for le da vi syntes dette var noks grotesk og det ble en ganske bisarr opplevelse for to smfluer.
Tiden var moden, fluene likes og vi forlot Vietnam. For et land. For en historie. For noen hyggelige mennesker. For en vakker natur. For en reise. For en dag. For et liv. For et fre.

Neste stopp var Laos og dets hovedstad Vientiane. Vientiane l ikke lengre enn 26 timer med sleepingbuss fra Hanoi. Lett sa vi. Vi har jo aldri tatt sleepingbuss i 26 timer fr. Det er noe fortelle barnebarna vre tenkte vi. Det begynner haste med f gode historier fortelle barnebarna vre, srlig siden Caroline brer jo p sin frstefdte snn. Derfor jakter vi p gode historier hver dag. Vi synes vi greier oss ganske godt. Fra side til spk?Vi spurte reisebyrdamen om vi kunne f sitte langt framme i bussen. Sammen. Vi to. Hun sa at det ikke var setenummer, men at hun skulle si det til bussmannen og at det skulle g brillefint. Hun sa det til pickup mannen som sa det til bussmannen som sa det til seg selv, men glemte det. Vi minte han p det. Han glemte det likevel. Vi ble anvist plass bakerst i bussen. Caroline s p bussbilletten sin og s at hun faktisk hadde ftt setenummer. Lengre fram. Hun gikk til setet sitt. Men bussmannen sa at Nei det er ikke ditt sete, jo sa Caroline og viste stolt fram billetten sin. Da tok han en penn opp fra brystlomma si og forandra setenummeret. Det hrer med til historien at hun var forbanna. Det hrer ogs med til historien at bussmannen var forbanna?han kjeftet og smelte, men bare p turistene. Alle turistene mtte sitte bakerst. Sammenpressa. Vietnameserne p generell basis kunne velge sitt sete selv og flyttet seg rundtom i bussen som det passet seg. Eventuelt som det passet dem.
Endelig(!!!) hadde vi ftt mte Vietnam p sitt verste. evt. Vietnamesere p sitt verste. evt. Vietnameseren p sitt verste. Vi hadde jo hrt, fr vi kom til Vietnam, at folk var uhyggelige! Og her var han alts, i egen fulle person. Bussmannen. Godt at ryktene ble bekreftet. Og godt at vi forlater dette drittlandet. (det med drittland er bare en spk. Vietnam er fantastisk. Vi elsker dette landet)

Hadebra til Vietnam og Hei til Onkelen. P bakerste rad var det tre seter. Liggeseter. P sleepingbuss. Caroline fikk vindussete hvor taket var s lavt at hun ble pent ndt til bli liggende hele veien. Gidsken i midten som midtpunktet ? som vanlig. Og onkelen p vr hyre side. Han var fra Korea og ga oss kaker, vi ga ham karameller til takk. Der l vi da. To fluer og onkelen. Sammen. Som en familie. Vi knyttet fort sterke familiebnd og som onkler flest fikk han ansvarsflelse for to blyde fluer p vift. Da vi skulle krysse grenser kunne Onkelen fortell hvor vi skulle g, hvilke skjemaer vi skulle fylle ut, hvor mye vi mtte betale og s videre og s videre. Vi hadde aldri p noen som helst mte klart komme oss over grensen dersom det ikke hadde vrt for Onkelen. Selv om vi hadde papirene i orden.

Flu-Gidsken og Ho Cho Minh i bildeformat.



Vi gjoer det offentlig - Quizekaaring!

Vi er n kommet til det punktet i vr reise der dere burde vre klare for resultatet av vr fluequiz. Vi vil p forhnd takke alle deltagerne for innsatsen. Takk til dere som leste quizen, takk til dere som likte quizen (p facebook og ellers)og en ekstra stor takk til dere som besvarte den. For ikke henge ut dere som ikke har svar vil vi kun nevne de som har besvart quizen:

En hjertens takk til:
Andreasss
Barbro storesster
Benja
Linn
Odrun
Iselin
Kristine
Lilleberg og mamma den stolte
Anne sskenbarn
mamm paa knatten

Vi kommer til mte dere allemed norske flagg p gardemoen den 14.juni.

Fluejuryen har ikke sovet, men oppholdt seg i tenkeboksen siden 25.mai lokal tid (vi husket tidsforskjellen). Vi var selv ikke klar over omfanget av gode svar som denne quizen ville gi og vi fler oss beriket. Vi har lest alle svarene grundig, vi har nikket bekreftende, ristet p hodet i fortvilelse, ledd s trene har sprutet samt tatt notater og lrdom av kloke ord.

Alle fr premie.
Noen fr trstepremie.
De fleste fr trstepremie.
Det er mest for trste oss selv fordi vi er s triste fordi vi ikke har t-skjorter til alle.
Vi har ikke flere penger (PS! Mamma ogPappa og andre prrende: send mere penger!!!)
Hvis du er skuffet over ikke ha ftt tilbakemelding p quizen via nsket medium, hevend deg i skranken i glasshuset!

Da er det bare ta fram trommevirvelen og tubaen (?) og andre brassinstrumenter for kringen str for tur. Sett deg ned dersom du har lett for besvime, reis deg opp visst du plages av liggesr, klatr opp p bordet visst du liker danse p det ellervent til din venn eller dittfamilemedlem kommer hjem visst du vil ha noen dele yeblikket med.

*Trommevirvel* som beveger seg fra ett kontinent til ett annet (asia til europa). For ikke gjre skam p vre lesere p andre kontinenter trommevirvler vi oss gjennom australia, afrika og nord, sr og mellom amerika ogs!

VINNERNE AV DEN STORE FLUEQUIZEN VREN 2011 ER:

Iselin

og

Benjamin!!!!!!

Vi gratulerer p vegne av oss selv. T-skjorter kommer med pakkepost fra far.

I samme bt!

Dette innlegget er p ettusen nihundre og sekstiseks ord og har ett bilde!

Ja, vi er ville og grne!
Og ikke minst rike. (p erfaringer). Derfor tok vi fly den lange veien til Hanoi! Vi hadde liten tid og ingen tid miste derfor mtte vi ta vingene fatt. Flyet landet seint og vi hadde vrt lure og booket skyss og hotell for frste gang i vre asiatiske liv. En unggutt stod der in the entrance hall med skilt med vre navn skrevet p med sprittusj. Lykke. Han tok oss med til hotellet som kostet mange penger. Der var det skittent, maurinvasjon , det var ingen lampelys i skogen og Caroline fikk nyseanfall. Det hrer med til historien at vi var forbanna. Det hrer ogs med til historien at det var midt p svarteste natta og vi vet at erfaring at mrke bakgater ikke er anbefale, derfor mtte vi ta til takke med maurene. Da sola stod opp gjorde vi det samme og forlot hotellet etter at vi hadde fortalt at dette var SCAM. Vi fant et annet hotell. I en hyggelig gate. Til en hyggelig pris. Med en hyggelig resepsjonistdame. Og gikk opp til hyggelige tredje etasje. Til et hyggelig lite rom.

Hanoi er som hovedsteder flest. Stor. Kaotisk. Folksom. Vi hadde hrt fra blant annet Torbjrn Frvik at Hanoi er den fineste asiatiske hovedstaden. Forventningene var alts meget hye da vi har for vane flge Torbjrns anbefalninger og rd. Vi vandret rundt in the old quarter. Det var fint ? jo, ja vi er enige i det. Men akk s kaotisk. Akk s mange folk. Vi ble svette bak ra og satt oss ned p Joma bakeri (anbefalt av Hilde) og spiste bagels og drakk kaffe latte med dobbel eKspresso. Er ble vi. I dagesvis. Vi skrev dagbker i flertall. Vi leste flertalls bker, vi nevner i fleng:

-Buddhas Barn (av selveste Torbjrn)

-Uten et ord (Vi har ikke ord)

-Mengele Zoo (som forandret Jrgens liv)

-Beatles (kan leses om igjen og om og igjen, bare spr Eivind)

-S-21(Tung, men ndvendig)

-Morder uten ansikt (Wallander 1)

-Barnepiken (Kommer p kino i august! takk Trine)

-Boktyven (Har fortsatt pustebesvr)

-Glassblsere fra Murano (Takk til moren til Jonas)

-En Kule (anbefales ikke)

-Spis, Elsk, Lev (mtte avsluttes etter 200 sider- det e no mye det samme).

- Pbegynnende bker:
Flu-Gidsk: Tusen Stlende soler,
Flu-Caroline: Himmelblomsttreet (tidligere utgitt som blomstertreets muligheter).

- Stadig lesende bker:
Lonely Planet; Laos.
Lonely Planet; Vietnan.
Lonely Planet: Vietnam, Cambodia, Laos and the Great Mekong,
The Rought Guides; Southeast Asia on a budget (Takk Ingvild, Lena og Marianne)


I anledning dette bokbadet vil vi komme med et sitat fra Gidsk. Det m sies at hun selv er litt usikker p hvorfor hun kom med det, og tar i ettertid sterk avstand fra det; kjpe bker p biblioteket er som kjpe lik.

Men ja. Vi brer p alle disse bkene. Godt at lillebror er ute av sekken. Siden vi brer p alle guidebkene flger vi dem selvsagt til punkt og prikke. Neste prikk var Halong Bay. Det kunne tre av guidebkene fortelle oss. Da alle gode ting er tre kunne vi ikke nekte for det. Vi kjpte en overpriset tur fra den hyggelige resepsjonistdamen. Vi satte igjen storsekken i lovnad om at vi skulle komme tilbake og tok vetle sekken fatt.

Det frste som mtte oss p bussen til Halong City var norske Stig. For et mte. Vi satte oss p sete bak Stig som vi i dette yeblikk ikke visste at var nordmann. Hadde vi visst det, hadde vi sagt ?god morgen? p bde sjarmerende Troms dialekt(go? mrr?n) og eksotiske trndersk(go? mrr?n). Det var imidlertid Stig som brt heten og sa p flytende stnorsk ?er dere norske??. Sjlvklart er vi det. Endelig! Stig hadde ferie fra Tv-jobben sin og hadde lagt storkameraet sitt igjen hjemme og tatt med sitt ste lille kamera p sin reise i southeast Asia. Det tok ikke lang tid fr fluene og Stig var perlevenner og lo trillende lattere sammen p bussen. Og som vi gledet oss over at vi skulle tilbringe flerfoldige timer sammen p diverse busser, kaier og bter.
P dette tidspunktet var vi ikke veldig klar over hvor mange timer det var snakk om hissten og pissten, da timeplanen vi var blitt presentert for ikke stemte helt med hvordan det fungerte snn i praksis. Vi vil derfor presentere pflgende dgn litt snn hvordan det fungerte i praksis, samt at vi vil ta oss tid, og linjeplass, til gjennomfre en liten kartlegging av vre medreisende, som hver og en av dem var med p gjre denne turen minneverdig og p sin egen mte attrverdig.

*Bussturen har vi vrt innom. Vi mtte Stig og satt trangt og intimt, som vanlig.
* Vi ankom kaiomrdet og fikk vrt frste mte med organiseringen av denne pakketuren. Organiseringen ble organisert via vr guide. Dette var en lang guide som vi velger kalle Langemann. Langemann var som guider flest, opptatt av holde gruppen sin samlet. Dette gjorde han med ust hnd mens han forskte samle inn passports og finne ut av hvem som hadde bestilt hva. Dette foregikk ved siden av kaianlegget, tok lang tid og frte til frustrasjons hos mange reisende. Videre ble vi forflyttet til selve kaianlegget og der stod vi ventet litt, bare for ha ventet her ogs. Vi var n ca.1 time bak oppsatt reiseplan.

Medreisende:
- Stig, nordmann i sin beste alder som har sett, memorert og dokumentert i flere verdens hjrner.
- Jack Edward Lewis, engelskmann som var voksen for alderen. Reist i Australia, hadde hjartet p rette staden og humoristisk sans.
-Mr.K, engelskmann som var ung for alderen, snakket uforstelig- p tross av at morsmlet var internasjonalt, lo p relativt feil steder og motiverte andre reisende til gjre ting han ikke ndvendigvis hadde lyst til gjennomfre selv.
- Det polske paret; Hun, med blonde krller som danset freidig rundt hennes lyse hud og minnet Gidsk om tyske-Beate og Beates velduftende manke. Han, lang, fotograferende og pliktoppfyllende. De hadde beskte Vietnam 6 ganger tidligere og var mat-reisende.
- Det spansk paret. De hadde dykket seg igjennom mangt et land, de var forelsket og hoppet fra bten selv om det var meget hyt.
-Martin, polakken med krllene. Han hadde vrt p mange dannelsesreiser, men husket kanskje ikke s mye av dem. Forelpig hadde han reist i fem mneder denne ganger, og hadde svmme ftter i sekken. Disse hadde han ikke ftt nytte av enda, men ventet stadig p en mulighet. Han fortalte at han ikke hadde med svmmebrillene sine for de var lekk, og han var ikke s lite taktisk at han bar p lekke svmmebriller! Det tror vi p.
- Eivind og Vinod, to nordmenn Flu-Caro kjenner fra Troms og Salangen!! Du m tro Fluen lettet noen meter da hun oppdaget to kjente fjes! Hun landet derimot fort da det kom for en dag at det var Antonio fra England og Jack Edward Lewis det var snakk om. Flaks at disse ogs var stdige karer.
- Den nederlandske jenta med langt hr som Antonio nok synes var skjnn
- Den estlandske moren og hennes estlandske gamle datter p 11 r. De snakket ikke det internasjonale sprket og vi var veldig imponert og vurderte det til at mannen/faren hadde forlatt dem, og at de n feiret det ved dra til Vietnam. Dette vites ikke, men verden er ikke stor.
-De tre engelske jentene som vi delte bord med en gang, men der samtalen stoppet etter at vi hadde kartlagt det vanlige.
-Spanjolen som var hy og mrk, hadde gode svmmeferdigheter, lekte frivillig med barna og som sovnet i den ene livbten p dekk.
--- Det var ogs flere andre reisende som var tilstede, men det er begrenset hvor mye linjeplass vi setter av til dette temaet.

*Vi spiste lunsj p bten. > Dette var en grei lunsj, og selv om man hadde punget ut med 30, 40 eller 60 dollars fikk man servert det samme p delinga. Typisk sa fluene, typisk sa de andre reisende som vi henviser til i tidligere avsnitt.
* Da lunsjen var inntatt og var det caving p timeplanen. Fluene var kanskje ikke i ekstase, men det g i caves hadde blitt en del av vr natur ? som det puste ut og inn. Langemann presiserte at det var en hel herskare som beskte disse cavesa akkurat i dag, og det var srdeles viktig at samtlige holdt seg tett tett inn til hverandre og alle som en mtte til en hver tid ha ham i yesyn. Etter snn ca.3,5 minutter var Langemann ute av syne ute av sinn og vi cavet oss helt uten tilsyn. Det var en fornyelse og det fltes slettes ikke feil vre en gruppe opprrere. Men nr vi s kom hjem igjen, ja hvem var det da som fikk helt slippe skjenn? Det var bare fluene og bare bare oss, det er det bare fluene og ingen flere som kan.
* Andre mineverdige severdigheter vi observerte; James-Bond-hulen, badene medreisende, hauker p hver en kant, natur som kan imponere og Stig som hadde snus.
*Aftenen kom dog, og maten ble servert p et niv som var akseptabelt. Vi trakk oss efter dette opp p bttaket, tittet p stjerner og delte historier fra fortiden, ntiden og visjoner om fremtiden.
*Nr sant skal sies s ble det en minneverdig natt, p mange mter. For fluene var nok det mest interessant kakkelakk besk og rottene som jogget og slss s freidig i tak og vegger. Fluene holdt vakt p skift, med lyset p og ei klubbe ved hodeputa.

*Udyrene forsvant med natten og frokosten vi spiste var akseptabel. Fluene skulle bakke fokka og sette kursen tilbake til fastlandet, men vedtok etter langtekkelige nattlige mter at kursen forble utstaket mot styrbord og Cat Ba City. Resten av gruppen hadde booket seg inn p en trekking-tur i 40 celsius grader, men fluene som er rik p erfaringer hadde slettes ikke booket seg inn p denne. Langemann var av en annen oppfattning og insisterte p at fluene skulle p toppen og nyte utsikten over hva-enn-utsikten-bestod-av. Fluene insisterte p at det skulle de ikke og tok en buss inn til et hotell som Langemann mente at kostet 30 dollars pro pers. Fluene mente det kostet 10 dollars pro to pers. Det sistnevnte var s absolutt tilfelle. Dette feiret fluene med stikke til stranda. Her var de frst alene. S kom det mange andre reisende som ofte reiser i grupper, vi sikter til gruppe-turister-fra-henholdsvis-Kina. Mennene i gruppa kastet av seg og bestod tilslutt igjen med underbukse. De badet av hjertets lyst og kvinnene i full pkledning fotograferte av hjertets lyst. Det var et syn. S kom vre bt-venner. Vi var samlet, og dagen etter var vi btklar og vendte bauen mot fastlandet.
*Under overfarten hadde vi en stopp der man kunne benytte seg av litt kayaking. Dette var det flere som gjorde, blant annet Antonio og Spanjolen. Dette gjorde ikke noe for Langemann og han bestemte at vi skulle returnere til fastlandet uten de sistnevnte. So much for keeping the the group together! Vi var i opprr, men Langemann sa han hadde kontroll. De to etterlatte ble overlatt til en annen bt, og vi stod der, sorgtunge over tapet, og forundret oss over hva vi skulle gjre med all bagasjen til vre tidligere medreisende. Det lste seg da vi ventet p bussen, for da kom de. Gjennsynsgleden var tilstede, og vi ble intime i bussen.

*Under en rastepause mtte vi de tre engelske gutta vi alle husker at vi hadde sammenstt med i henholdsvis Hoian, Hue og Hanoi. Gamlekjente, vond og vende.

PS! Halong Bay var veldig vakkert. Bare se:



Eit notat om forlatelse!

Hva mer skal man ta seg til i Hoian nr kjoler og dresser er ferdigsydde? Lite visste vi om det, derfor tok vi sekken og lillebror fatt og kastet hele btteballetten inn p bussen som skulle til Hue. For frste gang i vre tre liv skulle vi ta sleepingbus. Det var ikke natt og vi var ikke sleepy, men var ganske glade for denne oppfinnelsen likevel. Det var de tre britiske guttene ogs som selvflgelig skulle samme vei.Vi la oss i hvert vrt sete og smilte til hverandre.? N kan vi aldri si at vi aldri har reist med sleepingbus? sa vi til hverandre og sovnet.

Som vanlig ankom vi vrt destinationpoint fullstendig uviten om hvor vi egentlig var, hva vi egentlig skulle bedrive og hvor vi egentlig skulle sove. Det er det som er s fint! Vi ble kapret inn til et bedagelig hotell til 5 dollars per pers per natt man skulle sove. Lillebror var overbegeistret over det flotte rommet som vi delte oss tre i mellom. Han fortalte at han knapt kunne huske sist han sov s flott, da han kun hadde hostelert p div dorms rundt omkring i Thailand. Fluene har nesten leita seg i hjel etter dorms og var litt sjalu. Men den som leter den skal finne, og du tror vel det ikke hvis vi sier det ? men vi fant en festival. Frst fant vi The Imperial City, s fant vi festivalen der. Men festivalen skulle ikke vre fr p kvelden, s mens vi ventet p den fant vi de tre britiske gutta og lnte bort lillebror for en aften.
Vi hadde ingen forutsetninger angende forventninger i forbindelse med denne festivalen, s det var med forhyet puls fluene mtte opp ved de ni kanonene for forevige denne flelsen av festivitas. Kanonene str for de fem elementene og de fire rstidene. Her var damer kledd i den flotteste silke, barn som var oppe lengre enn forventet, unge ny forelskede russ i tjue grader pluss, det var party-telts, lyskastere og det var matbonger, drikkebonger og grillings. Vi satt der, to fluer, midt i klisteret.

Dagen derp stod Gidsken tidlig opp for delta p sprkkurs. Det var uten vilje, men noen ganger er man s heldig at man har flaks. Og har man flaks s trenger man ikke vett. Fra spk til side s mtte Gidsken ha mat og gikk p caf. Alene. Her spilte de m2m, Don?t say you love me og Gidsken lo hylytt for seg selv da hun glemte at hun var alene. Plutselig kom det en ung mann og lurte p om ting gikk bra. Gidsk, som jobber med slikt til vanlig, svarte som sant var at det gikk aldeles utmerket. Oppflges sprsmlet var som vanlig om den unge Fluen var gift. Oppflges svaret var som vanlig at det var den unge Fluen ikke. Og b-a-n-g; der var sprkkurset i gang! Det ble startet intensivkurs p hyt niv, og lrerstaben bestod brtt i sju forskjellige servitrer. Da Gidsken begynte bli sulten takket hun for seg og gikk p en annen cafe og var meget stolt da hun bestilte mat p vietnamesisk(mens hun pekte i menyen)!

Men man kan ikke leke og lre hele dagen, og straks fluene hadde samlet seg i en tropp bar det ut p det meget krevende oppdrag; finne t-skjorter til sine velformede overkropper. Det var meget vanskelig, for ikke si umulig! Og lillebror var sannelig ikke mye til hjelp der han l og sov i luksussenga si! Til slutt kapitulerte vi, kjpte sko, og gikk hjem. Lillebror vknet, vi s film, og grt. Da dette var oversttt befalte lillebror at han ville ta med fluene ute p middag. Fluene er til vanlig vanskelig be, vi synes det kan vre litt vanskelig med nye kulturer, men siden lillebror insisterte og siden vi var to og han var n fikk vi bare bli med. Etterp spilte vi biljard og tok oss godt ut.

Vi begynte f abstinenser. Hadde ikke sittet bakp en motos p flere dgn og kunne ikke annet enn betale hver vr mann for kjre oss et sted! Hvor som helst, s langt som helst, til hvilken pris som helst! Ingen ting av de siste punktene er sanne. Vi visste hvor vi ville, vi hadde en anelse om hvor langt det var og vi hadde jaffal peiling p hvor mye vi ville betale. Vi ville kjenne sola mot fregnene, saltvann mot fotbladene, ha varmt drikkevann p flaske og vi ville ha det ubehagelig hett. Vi ville p stranda! Etter vr ankomst inns vi at vret ikke var innstilt p tilfredsstille vre behov. Men hah, hva gjr vel det! Gidsken var opprrsk tenring og leste bok mens Caroline tok ansvar for lillebrors vel og ve! De to bygget sandslott i hopetall og man kan stille sprsmlstegn til om det ikke var ei aldri s lita sol bak det brede gliset til lillebror da sandslottet var ferdigstilt. Det ble naturligvis ikke kret noen vinner da alle sandslottene var like fantastiske. I stedet ble det arrangert tegnekonkurranse mellom sandslottsregientene.

Dagen derp skjnte vi at vr til var forbi. Europa brenner. Eventuelt vi brenner for reise videre. Det gjorde Lillebror ogs, men siden han ikke er utstyrt med vinger som oss fluer ble vi pent ndt til forlate vr minste lille venn og hoppe p et fly med snuten for hovedstaden. Det ble et trevtt farvel og vi var alle enige omat to fluer og en lillebror ikke er alle forunt.

Fluer, Lillebror,pizza og spisepinner.



Posing and Posters!



Lys vken Flue i sleepingbus!



Les mer i arkivet Juni 2011 Mai 2011 April 2011
hits